Jeg har trua. Etter et langt, tøft år med koronavirus på alle kanter, nye regler, nye retningslinjer, nye ordninger som snur raskere enn sol og regn over Tron, begrensninger, grenser, strenge formaninger og høflige ønsker, måtte det komme hit til slutt.
Vi trodde lenge vi var en fredfylt plett på jord, knist litt av andre steder som ble rammet av utbrudd gang på gang. “Se på dem, de klarer ikke å følge reglene, de driter i det de har fått beskjed om. De holder ikke avstand, de er for mange.” Og så humrer vi i skjegget over oslofolk som klager sin nød over stengt alt, mens livet i det store og hele går videre mer eller mindre som før. Vi går på restauranter og spiser, av og til med og av og til uten noe godt i glasset. Vi møter venner, trener, leker, inviterer til mini-mini familieselskaper med bare de aller færreste tilstede, som bestemor og bestefar, og kanskje en tante.
Ingen gråter over å slippe å reise til Hamar, Elverum eller Oslo i møter. Vi legger beina på puffen, jekker opp laptop’en, og tar et nytt møte på Teams, langt unna store folkemengder, rushtrafikk, køer og overfylte kjøpesentre. Etterpå tar vi en tur i skogen, eller i skisporene, på fjellet, eller i nettverket av turstier som snoer seg mellom nye og gamle boligstrøk. Hilser blidt på naboen, og priser oss lykkelige over at det enda ikke har vært annet enn enkelttilfeller og skremsler om koronavirus som har blitt raskt slått ned.
Koronapolitiet har til tider vært høyst tilstedeværende også her. Har vi ikke sett litt strengt på dem som har glemt å sprite hender? Står ikke folk litt for tett, i avisa, i det arkivbildet som trossalt er fra 2017 da korona var et ølmerke og et jordbær? Likevel, et politi uten særlig myndighet.
Det var kanskje for godt til å være sant, at vi skulle slippe unna store utbrudd og strenge innstramminger. Og så var det rett og slett bare et uhell. Mennesker, som i god tro og frisk helse, gjorde det de trodde var greit, men med alvorlige konsekvenser de aldri kunne forestilt seg. Det gikk lang tid før virkningene slo inn, og da hadde viruset allerede rukket å spre seg i ganger og korridorer, skolegårder og saler. Men vi er best når det gjelder.
Da nyheten om koronautbruddet slo ned for en uke siden, var ryktene og mistankene mange. Det ble hvisket og tisket, avkreftet og avslått. Fakta fikk plassen til fordommer og frykt. Kommentarfeltene har i stedet for å fylles av mistro, mistanker og søppel, blitt fylt av omtanke, kjærlighet, hjerter, roser og “god bedring”. Folk har bakt boller og kaker og satt på trappa til karanteneboerne. Sendt blomster og varme tanker og hilsninger. Når koronapandemien nå først skulle ramme oss, har vi håndtert det på best mulig vis. Sensuren vi fryktet vi måtte utøve i kommentarfelter og spalter, har blitt erstattet av hjertevarme og gode ønsker
Folk har gjort som de har blitt bedt om, av mannen som ble kåret til Årets Tynseting og hans likemann i Alvdal, de to damene som står ved roret under hvert sitt kommunevåpen, og deres hundrevis av engler i hvitt. Folk har sittet inne, alene eller sammen med den aller hardeste kjernen av familie gjennom festdager, helger og kvelder, solskinn og forsmak av sommer. De har kneppa munnbindet bak øret, gjort ukeshandelen i en smekk, sprita hender så det lukter destilleri av halve byen og – rett og slett – gjort som de har fått beskjed om.
Nå er vi i innspurten. Et annet sted, i en annen by, står mennesker og analyserer snørr og tårer fra tålmodige tynsetinger og alvorlige alvdøler. Kanskje er det lys i tunnellen, kanskje kommer det en ny smell.
Da reiser vi oss opp igjen, gjør som vi får beskjed om, spriter hender, tar et nytt engangsmunnbind ut av pakken, og logger på Teams. For fy flate, vi er gode når det gjelder. Dette klarer vi – litt til.